Uttrykket "nøytralt farvann" refererer til vannforekomster som er utenfor statens grenser. Dette kan være hav, hav, elver, innsjøer, underjordisk vann og til og med sump.
Hav og hav utenfor landets territorier kalles også "åpent hav". Skip som seiler i nøytralt farvann faller inn under lovene i landet hvis flagg er installert på dem. Hvis skipet er involvert i kriminell virksomhet, som piratkopiering, kan ethvert land gripe inn og utøve jurisdiksjon.
Hvor kom begrepet "nøytrale farvann" fra?
Fra et juridisk synspunkt skylder begrepet "nøytrale farvann" sitt utseende til den nederlandske advokaten Grotius. I 1609 ble hans verk utgitt under tittelen "Free Sea". Da tidlig på 1600-tallet begynte flere land, inkludert Portugal og Spania, å kreve full kontroll over alle hav og hav, gjorde nederlenderne opprør, da dette ville avskjære deres evne til å handle med mange utenlandske havner.
Grotius, en pioner innen internasjonal rett, forsvarte retten til å navigere på åpent hav. Han insisterte på at havområdet var gratis for alle, og at skip kunne seile fritt fra en havn til en annen.
I sine uttalelser stolte Grotius på romersk lov og skikker for sjøfart i Asia og Afrika.
Grensene for åpent hav
Tanken om at bevegelsesfrihet på havet skulle strekke seg til kystlinjen, ble aldri noe av. Spørsmålet om hvor langt innlandsvannet skal strekke seg har forårsaket mye kontrovers. Faren for smugling og militære angrep fikk land som grenser til havet og havene til å kreve rett til farvannet ved bredden.
På begynnelsen av 1700-tallet ble det indre vannet i landet ansett for å være en avstand lik tre miles. Det var avstanden til en kanonkule.
I 1982 ble FNs havrettskonvensjon vedtatt - et dokument som bekrefter den nåværende tilstanden. I henhold til denne konvensjonen bestemmer hvert land selv bredden på indre farvann. De fleste land har utvidet dette territoriet til 22,2 km. Det kalles vanligvis "tilstøtende sone". Omtrent 30 stater har beholdt den samme bredden på 3 miles.
Konvensjonen gir også mulighet for en rett til en eksklusiv økonomisk sone. Det er et 200 mil (370,4 km) maritimt område der kyststaten kan utforske og ha tilgang til bruk av marine ressurser. Samtidig kan skip fra andre stater flyte fritt innenfor et slikt territorium. Ikke alle land gjør krav på den eksklusive økonomiske sonen.
Det er også begrepet "sammenhengende sone". Bredden er 44,4 km. Innenfor denne sonen har staten rett til å stoppe skipet og arrangere en inspeksjon, samt utøve jurisdiksjon om nødvendig, det vil si hvis lovene i dette landet blir brutt. Vannmassene som er utenfor alle de ovennevnte grensene betraktes som "åpent hav". De kalles også "nøytrale farvann".
