Den parlamentariske republikken er en av variantene av den republikanske strukturen i staten, der det meste av makten tilhører parlamentet, og ikke presidenten. Den nåværende regjeringen er ansvarlig nettopp overfor det valgte parlamentet, i motsetning til presidentrepublikken.
Hvem kontrollerer myndighetene til å danne regjeringen?
Under denne regjeringsformen er den utøvende grenen dannet av individuelle varamedlemmer til partier som mottok de fleste av stemmene ved stortingsvalget.
En slik regjering kan forbli ved makten så lenge den støttes av representanter for parlamentet, eller rettere sagt av sitt flertall. Og i tilfelle tap av tillit fra regjeringen, er det to måter å løse på - enten regjeringens avgang, eller mulig oppløsning av parlamentet, initiert av statssjefen på regjeringsanmodning. I dette tilfellet blir nye parlamentsvalg innkalt.
Et slikt styringssystem anses å være typisk for utviklede land med selvregulerende økonomier. For eksempel for Italia, Tyrkia, for Tyskland og Israel, så vel som for andre stater.
Innbyggere i disse landene stemmer vanligvis ikke for individuelle kandidater, men for lister over velgere fra visse partier.
Maktene til hovedmaktorganet i en parlamentarisk republikk
I tillegg til gjeldende lovgivning, med et lignende system for statlig styring, kontrollerer parlamentet også hele regjeringen i landet. Han har også nesten fullstendig økonomisk makt, siden det er parlamentsmedlemmene som utvikler og godkjenner statsbudsjettet.
Det er parlamentet som også bestemmer mulige måter for landets sosioøkonomiske utvikling og forløpene innen innenriks og utenrikspolitikk. Det vil si at den har i sine "hender" de viktigste statsmaktene.
Statsoverhode i en parlamentarisk republikk - hvem er han og hvilke makter har han?
Nåværende president er kun valgt av parlamentsmedlemmer eller av en arbeidsgruppe (collegium) dannet av dem.
Dette prinsippet er det viktigste systemet for parlamentarisk kontroll over statens utøvende gren.
Formelt sett er presidenten statsoverhode, men ikke regjeringssjef. Han kan utnevne den nåværende statsministeren, men bare blant lederne av fraksjonene som er representert i parlamentet eller har stortingsflertall.
Presidenten kan ikke kunngjøre lover, utstede dekreter, belønne representanter for den utøvende grenen, amnestidømte, ha representantfunksjoner, godkjenne sammensetningen av ministerrådet, og har heller ikke rett til å åpne parlamentets første sesjon etter samlingen.
I Italia deltar for eksempel tre folkevalgte fra hver region i landet i presidentvalget. Og i Forbundsrepublikken Tyskland blir den nåværende presidenten valgt av Forbundsforsamlingen, som består av medlemmer av Forbundsdagen, valgt av representanter for de tyske statene.
