Navnet Svetlana kan ikke kalles det vanligste, det er dårligere i popularitet enn slike kvinnelige navn som Sofia, Anastasia, Elizaveta, og likevel er det fast forankret i ordboken med russiske navn. De som velger dette navnet for sine døtre, tiltrekkes ikke bare av den vakre lyden, men også av dets slaviske opprinnelse.
Det russisktalende opphavet til navnet Svetlana er hevet over tvil. Dens tilhørende ord er "lett", "lett". Det ser ut som slike opprinnelig slaviske navn som Snezhana, Milana. Denne likheten villedet til og med forskere-filologer, som i noen tid betraktet navnet slavisk, som oppstod i førkristen tid.
Forskning fra historikere tilbakeviste denne antagelsen: dette navnet ble ikke funnet i noe gammelt russisk dokument. Dens unike ligger i det faktum at, i motsetning til de fleste navn, er den nøyaktige tiden for utseendet og til og med skaperen kjent.
Navneskaperen
Navnet Svetlana skylder den russiske dikteren Alexander Vostokov (1781-1864). Det ekte navnet på denne mannen er Alexander-Voldemar Ostenek, han ble født på territoriet til det moderne Estland, var tysker av nasjonalitet og kunne ikke et ord russisk før han var 7 år. Men senere, mens han studerte i St. Petersburg i kadettkorpset, lærte han russisk og ble forelsket i russisk kultur. Og så mye at han senere endret sitt tyske etternavn til russisk.
Denne dikteren levde og arbeidet i romantikken, da forfattere elsket å vende seg til folklore, til bildene av "den opprinnelige antikken." A. Vostokov var ikke noe unntak. Han skrev et dikt, hvis sjanger ble definert som en "heroisk fortelling". Selvfølgelig, i et slikt verk, måtte tegnene bære slaviske navn. Dikteren kalte hovedpersonen Mstislav - et slikt navn eksisterte virkelig i Russland, og for heltinnen kom han opp med navnet Svetlana.
Så takket være A. Vostokovs dikt "Mstislav og Svetlana", kom navnet inn i russisk litteratur.
Skjebnen til navnet
Hvis A. Vostokov skapte navnet Svetlana, ga Vasily Zhukovsky ham en "start i livet". Denne dikteren ble kjent for sine autoriserte oversettelser av ballader av tyske og engelske romantiske forfattere. En av dem er balladen til den tyske dikteren G. Burger "Lenora". V. Zhukovsky legemliggjorde denne romantisk skumle historien om en jente som ble tatt bort av sin døde brudgom i balladen Lyudmila.
Men forfatteren var ikke fornøyd: han ønsket å lage et virkelig russisk verk, og det var en "fremmed aksent" i Lyudmila. Og V. Zhukovsky skriver en annen ballade på samme plott - "Svetlana". Denne gangen får heltinnen et navn som ikke ble funnet blant slaverne, men som allerede eksisterer i russisk litteratur.
Med den lette hånden til V. Zhukovsky blir navnet populært. Det var sant at i den tiden ble navnet gitt ved dåpen, og navnet Svetlana i kalenderen kunne ikke være. Men sammen med de offisielle navnene var det "hjem", hvilke møll som brukes utenfor familiekretsen. Det er nok å huske heltinnen til M. Lermontovs drama "Masquerade", som noen ganger kalles Nina, nå Nastasya Pavlovna. Som et slikt uoffisielt kallenavn kom navnet Svetlana i bruk på 1800-tallet. Den ble båret til og med av aristokrater, for eksempel baronesse Svetlana Nikolaevna Vrevskaya.
Etter revolusjonen i 1917, da kirken mistet sitt monopol på navngivning, begynte navnet Svetlana å bli gitt offisielt, noe som indikerer i dokumenter.
I 1943 ble navnet anerkjent av den ortodokse kirken. Nei, enhver kvinne med det navnet ble ikke kanonisert, men St. Photinia. Dette greske navnet betyr også "lyst", og navnet Svetlana ble anerkjent som dets analog.
